| En vakker dag på Kreta?.
To vidunderlige uker på Kreta er slutt,
og man sitter igjen med en slik mengde inntrykk og refleksjoner at man måtte
skrive en bok for å samle det meste. Så man får konsentrere seg om en
enkelt dag, tirsdag 22. mai i det Herrens år 2001, en vakker dag???
Frokosten på Hotell Kriti er som den pleier, helt akseptabel, selv om
salmonellafrykten tegner grågrønne render rundt plommen i eggene.
Dagen planlegges som vanlig mens vi har morgenkaffen, vi greier som
regel å unngå å etablere for mange forpliktelser for oss selv på
forhånd. Temperaturen, som vi nordboere er så opptatt av, ser ut til
å bli passe for alle aktiviteter, ikke for varmt, ikke for kaldt. Min
kone og jeg bestemmer oss for en busstur til Rethymnon, et sted vi har vært
en rekke ganger.
Bussen går 08.30, så vi har bare så vidt tid til å nå busstasjonen
og kjøpe billetter, i første omgang til Georgopoli, og finne fram til
bussen.
Og der er det vi møter Ham: Kongen av buss nr. 59. Det allmektige
overhode over sitt begrensede rike, som med store armbevegelser og
tordenrøst avviser en stakkar som forsøker å gå inn i bussen før
klarsignal er gitt. Begrensede gresk-kunnskaper gjør at man ikke får
med ordene, men innholdet er meget klart likevel. Og idet han er ferdig,
er tiden tydeligvis inne, og vi får like klar beskjed om å komme oss på
bussen i en fart. Og så bærer det i vei, Kongen forsøker å kaste oss
ut av setene i alle svinger, samtidig som han tester elastisiteten i våre
trommehinner med intens techno-pop, eller hva det nå må kalles, av
umiskjennelig gresk opprinnelse. Hvor finner de egentlig disse maktglade
typene av alle nasjonaliteter, som utgjør et så stort innslag blant
bussjåfører, parkeringsvakter, og delvis politi? Heldigvis forekommer
de ikke noe særlig hyppigere i Hellas enn andre steder, selv om mer åpenhet
i alle følelser gjør at de lett blir enda mer synlige enn våre
hjemlige eksemplarer.
Men bussturen er uansett en opplevelse, med nesten sammenhengende
blomstring langs veikanten. Oleander i hvitt og forskjellige nyanser av
rosa dominerer, med sterke innslag av vårgyvelens lysende klare
gulfarge, som også kan ses overalt litt lengre fra veien. I tillegg en
mengde busker og blomster man ikke kjenner. Utrolig vakkert, og man
glemmer lydnivå og andre ubehageligheter i bussen.
Goergopoli er et nytt sted for oss, en fredelig liten by som er preget
av masseturismen som så mange andre steder langs kysten. Vi vandrer
rundt og får med oss det meste på en liten halvtime, før et lite bad
og avslapping på stranden. En lett lunch - sandwich og en boks øl
inntas i skyggen på en liten mur, og smaker vidunderlig.
En flere hundre meter lang molo ut til et lite kapell vekker vår
nysgjerrighet, og vi tar turen utover, etter at Margrethe har funnet
fram ?kirkeskjørtet? som hun alltid har i sekken på turene våre for
å dekke knærne ved besøk i kirker og andre slike steder. Et vakkert
lite kapell, og etter at en støyende barnefamilie begynner på
tilbakeveien, senker freden seg. Selv om man i utgangspunktet ikke er
spesielt religiøs, har min generasjon fått med seg så meget av
religionen gjennom skole og oppdragelse, at selv en ?lutheransk hedning?
som meg føler den spesielle høytiden der inne. Og særlig når man
trekker døren igjen bak seg, alt er stille, og man kjenner den
spesielle lukten av brennende lys og noe man ikke vet hva er, men som hører
til på slike steder, føler man en spesiell ro som man sjelden opplever
andre steder.
Vi tar bussen videre mot Rethymnon.
Landskapet er ødsligere her, og det er ikke den samme blomsterprakten.
Man registrerer at det hvite lille kapellet som har stått helt alene i
en vakker liten bukt gjennom århundreder, endelig har fått selskap –
av en psarotaverna med stor asfaltert parkeringsplass. Utviklingen går
framover – i alle fall går den.
Rethymnon har vært en av vår favorittbyer lenge, og vi vandrer en
runde på kryss og tvers gjennom gamlebyen overfor Fortezza. Vi var her
sist i oktober i fjor, så alt virker nært og kjent. Margrethe vil ut i
sjøen en gang til, mens jeg ikke er noen utpreget strandløve, og – på
tvers av alle mine prinsipper – oppsøker en Internet-cafe og ser om
jeg har fått mail fra min arbeidsplass, samtidig som jeg selv sender
litt mail og leser litt nyheter hjemmefra. Man er ikke så fjernt fra
familie og arbeidsgiver som man en gang var når man er på Kreta.
Solen blir sterkere, og jeg fortsetter min jakt på en caps med ?Kriti?
på – med greske bokstaver. På samme måten som i Chania, er det
umulig å oppdrive. Damen i butikken skjønner ikke hva jeg er ute
etter, og tilkaller datteren. Jeg fremfører mitt ærende på nytt, og
hun ser på meg, så lenge at jeg begynner å bli urolig. ?Do you know?,
sier hun omsider, ?du er den første mann som noen gang har spurt etter
noe sånt?. Jeg sier som sant er, at jeg drar ikke til Hellas for å kjøpe
souvenirer eller capser med engelsk eller tysk tekst. Det er like lite
naturlig som om jeg skulle kjøpe en t-trøye i Ålborg, en annen av
mine favorittbyer, med ?Dejlige Danmark? – på tysk! Jeg vet ikke hva
som gjør at det er blitt slik i Hellas, den nasjonale stolthet og
identitet burde være sterk nok til å fremheve sitt eget språk.
Datteren i butikken konkluderer med at ?I?d really love a cap like that
myself?, før jeg vandrer videre.
Den siste bussen til Chania går tidlig, så vi satser på en tidlig
middag på et av våre abolutte favorittsteder, Lemonokipos, eller
Sitronhaven i Gamlebyen. Innehaverens far er på plass, men han er nå
satt i arbeide med å servere, mens han tidligere bare gikk rundt og
snakket med gjestene, og så etter at alt var bra, og kanskje sang litt
med pianisten. Et utslag av rasjonali-sering? Med sitt store sorte
skjegg ser han ut som den pensjonerte sjøkapteinen han er.
Et stort selskap som feirer 50-årsdager for to svenske, dominerer det
meste av restauranten, og skaper stor travelhet. Vår kleftiko smaker
likevel utmerket, og taramasalaten og de ville grønnsakene, xortas,
likeså. Vi bryter opp tidlig, litt skuffet over at stemningen på
stedet ikke er slik det har pleid å være, og sikkert også blir senere
denne kvelden. ?Kapteinen? beklager sterkt at det har vært så travelt
at han ikke har fått tid til å slå av en prat, og ber oss innstendig
om å komme tilbake en annen kveld, når det er litt fredeligere. Det høres
som han mener det også, og ikke bare ut fra muligheten til å fylle et
bord en annen kveld.
Den siste bussen hjem er dominert av unge gutter/menn på vei hjem,
eller kanskje på vei ut? Det slår oss at de greske unge menn minner om
unge menn alle andre steder. Hårnett og høye lærstøvler er for
lengst skiftet ut med Nokia og Nike, også på Kreta. Kanskje den ivrige
tastingen av SMS-meldinger er kjærlighetsdikt til deres kjære i form
av mantinades, den kretiske enkle diktformen? Mer sannsynlig er det nok
at formen er dagens universelle
?LUV U 4EVER?- stil, her også.
Og dette gir grunnlag for nye refleksjoner der man avslutter kvelden på
balkongen med en 3-stjerners Metaxa, mens man ser utover det havet man
vet ligger der ute i mørket. Er det disse unge menn som nå etter hvert
er det vi må innstille oss på som det typisk greske? Og er det
egentlig så ille, hvis vi glemmer våre nostalgiske ønsker om å
betrakte Kreta som et museum? Vi har jo for lengst oppdaget at når man
får kelnere og andre i serviceyrkene i tale, og kommer litt nærmere
inn på dem, er de ekte, stolte grekere de også, selv om de ikke rider
på esler og slakter sauer. Og kanskje gjør de nettopp det, utenfor
sesongen.
Vi avslutter våre refleksjoner, tømmer den siste rest av Metaxa, går
inn, trekker for gardinen, og sovner på et øyeblikk, etter enda en
vakker dag??? |
